|
JUDO FOR BORGERLIGE KONFIRMANTER Igjen har Alf B. Rostad hatt regien for en sekvens etikk og moral for de
humanistiske konfirmantene i Levanger. Det er syvende gang dette gjennomføres.
Kveldens seanse startet med at Alf og hjelpetrenerne Ørjan Larsen, Henrik Reitan
og Jørgen Endresen Hansen håndhilste på alle konfirmantene. I Levanger Judoklubb
er dette en vanlig foreteelse på treningene. Dette skaper kontakt, samtidig som
utøvere og trenere inngår et commitment, der de forplikter seg i forhold til
hverandre. Det er judo som er rammen for tilnærmingen. Årets omtrent førti konfirmanter, måtte lære seg en del enkle regler i løpet av denne tirsdagskvelden. Regler som enhver judoutøver vil kjenne igjen, som ikke handler om regelverk og dommerregler, men om de enkle dagligdagse elementene som vi må arbeide innenfor for å skape trygghet og sikkerhet for deltakerne. De omtrent 50 frammøtte foreldrene ble informert om at barna deres ikke ville lide verken fysisk eller psykisk overlast. Noen skrubbsår måtte de imidlertid regne med - var meldingen Alf ga både
ungdommene og deres foreldre. Henrik ble spurt om hvilket slagord vi har i
klubben. Som den rutinerte utøveren han er svarte han både kjapt og helt
korrekt: ”Smerte er godt”, noe som vakte munterhet hos de voksne. Det hører med
til historien at ingen av konfirmantene ble kvestet. Likevel betyr ikke det at
de ikke fikk så vel fysiske som moralske utfordringer. Noen klaget riktignok
over vondt i hodet når de rullet hodekråke. Teknikken ble raskt korrigert og der
noen enkle tilpassinger sørget for at de kunne unngå dette. Alf har en åpen og direkte holdning til utøverne som preges av at uønsket atferd påtales så nært hendelsen i tid og rom som mulig. En del av dette innebærer at han forventer at alle i løpet av de knappe to timene, møter blikket hans hver gang han ser på dem. Som ungdommer flest er det en del som er uvant med dette og som enten av sjenanse, eller manglende oppmerksomhet glemmer seg. Når dette skjer sørger han raskt og på en lekpreget måte for at den det gjelder igjen oppretter blikkontakten. Det ble brukt en del tillitsøvelser som ikke har noe med idretten judo å gjøre. Disse er enkle å utføre og krever ingen forhåndstrening. Øvelsene handler i hovedsak om tillit, men det må innrømmes at det også krever at ungdommene viser litt mot, når de for eksempel skal la seg falle bakover og fanges opp av partneren. Det var utrolig mange som klarte de fleste av tillitsøvelsene, og konfirmantene får en stor honnør for det. Når man først deltar i en setting der rammen er judo, må man også lære noen teknikker. Det ble litt fallteknikktrening og de lærte et par holdegrep. Ettersom konfirmantene var oppmerksomme og viste en stor grad av selvbeherskelse valgte Alf å introdusere teknikkgruppen armbend, eller albuelås. Dette er en teknikkgruppe der man virkelig kan skade en partner, hvis man ikke følger trenerens anvisninger. Selv om konfirmantene var urutinerte som utøvere, og ikke har lært seg alle de kjøreregler en judoutøver har innarbeidet, gikk også dette kjempebra. Som vanlig lar Alf deltakerne utøve teknikkene på ham, for at han skal kunne vurdere utøvelsen kraft og effektivitet. Som i alle sammenhenger må man trene for å bli god, slik er det selvfølgelig også i judo. Selv om man lærer en teknikk, er ikke denne effektiv før man har trent mange ganger. Forskjellen på en teknikk som fungerer og en som ikke fungerer handler noen ganger om millimeterjusteringer. Det som kanskje forundrer både guttene og jentene og foreldrene med, er at det erfaringsvis er jentene som oppnår best effekt av teknikkene i en slik innledende fase. Dette er min erfaring etter mange år i judo. Hvorfor er det slik? Som i enhver annen forsamling er det noen som velger ikke å investere engasjement i det som skal være en del av fellesskapet. Dette skjer i alle grupper – og skjedde også i denne. De som kanskje har mest å forsvare er nok gutter. De har kanskje bygd seg opp en identitet, og posisjonert seg. Dette kan enten ha skjedd bevisst ved at de har valgt, eller tilfeldig utøver en machorolle, eller inntar en lez affair-holdning - for å virke kul. Om det er slik, er det synd. Fordi disse er de som er minst åpne for nye konstruktive elementet – det å lære seg noe nytt. Jentene har ikke de samme erfaringene som guttene med knubbing og lekeslåssing. Derfor har de ikke noe å forsvare og er derfor mer oppmerksomme. De merker seg detaljene bedre, og på den måten klarer de faktisk å utøve teknikkene relativt bedre enn guttene. En viktig del i opplegget er elementene respekt og tillit. Alf sier at for å
kunne vise respekt for andre mennesker, må man ha erfaring med at man selv er
vist respekt av; foreldre, lærere, trenere, venner og andre. Selvrespekt er ikke
noe man er født med, men noe man får. Dette opparbeides gjennom å bli verdsatt
av andre. Hvis ikke dette skjer, er det stor sjanse for at man vil slite med
selvrespekten så vel som respekt for andre mennesker. En populistisk og
generalisert framstilling av dette kan utledes til å være at de som utøver vold,
er mennesker som ikke har opplevd å bli respektert for den de er i barndom og
oppvekst. Samtidig har mennesket en fri vilje, som innebærer muligheten til å velge annerledes. Istedenfor å gi etter for manglende impulskontroll, kan man likevel velge å gjøre rett og handle moralsk. Til dette trengs impulser og veiledning fra voksenverdenen og at barn og ungdom har personer som kan være en etisk og moralsk garant i oppveksten. Det er et afrikansk ordtak som sier at det trengs en hel landsby til å oppdra et barn. Det fungerte gjerne slik også i Norge for en del år siden. I dag drar vi ikke veksler på samme måte på andres kompetanse og vilje til å bidra i dette arbeidet. Når unge mennesker dannes blir de eksponert for mange mennesker. Det er først og fremst foreldre og familiemedlemmer som er rollemodeller for egne barn. Men, barna trenger også andre gode rollemodeller. Det er ekstra viktig at man i vårt samfunn velger rollemodeller som bidrar til et godt liv for barna. Mennesker som ikke lærer seg storsamfunnets både skrevne og uskrevne lover og regler, og internaliserer disse, vil sannsynligvis oppleve en redusert livskvalitet. Vi har et håp om at konfirmantene tar med seg noen av tankene videre i livet. Høflig og åpen kommunikasjon er ofte avgjørende for hvordan relasjonene skal utvikle seg. De har også lært hvordan man skal håndhilse og forholde seg fysisk til andre mennesker og dette nødvendigvis ikke trenger å medføre verken vold eller skader. Årets konfirmanter var en positiv gruppe, og vi ønsker alle lykke til med konfirmasjonsforberedelsene og at dere får et godt liv.
Flere bilder i galleriet |
