|
KONFIRMANTER OG KAMSPORTFILOSOFI PÅ FALSTADSENTERET Levanger Judoklubb og Alf Birger Rostad har hatt et samarbeid med lokalavdelingen av Humanistisk forbund de siste åtte årene. Dette har fokus på etikk og moral. Spørsmålet som emergerer (dukker opp) er om det i praksis er forskjell på våre gode intensjoner og det vi virkelig gjør? Det som ansporet Alf i utgangspunktet var at kamputøvere kanskje ikke er mer moralske enn andre mennesker, men de har i alle fall ikke mindre oppmerksomhet mot ivaretakelse av andre mennesker. For mennesker utenfor kampmiljø som ivaretar de humanistiske verdiene, kan dette virke som et paradoks, ja endog at det må være en sammenheng mellom kampidrett og samfunnsvold.  Bildet er fra Falstadsenterets nettside og viser tyske soldater foran leirporten under andre verdenskrig. I judoens
”The Purpose of Judo Discipline” skriver Jigoro Kano at den mest effektive veien
til både fysisk og psykisk styrke skjer gjennom trening av så vel kroppen som
hodet og gjør det til en indre opplevelse av egen eksistens. En viktig føring i
judoidrettens formål er at man skal bidra med noe til andre. Dette gjør man i
første omgang gjennom regulær judotrening med og for andre. I forlengelsen av
dette skal man også bidra med opplevelser som har verdi for mennesker utenfor
judomiljøet. ”In this way you are able to perfect yourself and contribute
something of value to the world”. Altså skal du som judoutøver bidra med noe
også til omverden. I januar hadde vi for åttende gang en samling for borgerlige konfirmanter der de blir utfordret på hvordan de forholder seg til hverandre og jevnaldringer de kanskje ikke kjenner. Det er lett å se bare seg selv, sine ønsker og behov i et samfunn med et voldsomt fokus på materialisme, skjønnhet og dyrking av narsistiske idealer. Det er som mannen samfunnskritisk uttalte, alle tenker bare på seg selv - det er bare jeg som tenker på meg. Da fylkeslaget spurte om Alf kunne være med å ta ansvar for borgerlige
konfirmanter fra Inderøy, Steinkjer og Verdal som skulle besøke fredssenteret
Falstad, var det naturlig å se dette i en forlengelse av dette humanistiske
engasjementet. I forbindelse med FN-tjeneste i Midt-østen besøkte han
Holocaust-senteret Yad Vashem i Jerusalem. Senteret dokumenterer
jødeforfølgelsen gjennom en usedvanlig detaljrikdom. Han besøkte senteret på en
familiedag og var slått av den roen som hersket. Selv små barn var rolige. Det
var åpenbart at barna hadde internalisert en respekt for det som hadde vært et
anfall mot eksistensen til en hel folkegruppe. De borgerlige konfirmantene, vil jeg tro, er som ungdom og folk flest også i
forhold til alder og utvikling. Historien om de tyske gestapistene på Falstad
som fornedret fangene og særlig de slaviske og jødiske fangene er de
framtredende. Sånn er også historien som Julius Paltiel har fortalt mange ganger
tidligere og som denne gangen blir gjenfortalt i borggården – der hendelsen fant
sted. Beretningen om jødene som måtte samle opp bladene fra bjørka i borggården
med munnen og som måtte krabbe til et hjørne av rommet og samle det der. Når så
jobben var gjort ble løvet sparket utover – og så var det bare å begynne på
nytt. Historien gjør nok inntrykk, men den må konkurrere om oppmerksomheten
blant en myriade av annen informasjon de utsettes for. Hva som får fortrinn i de
unges bevissthet og hva som former dem på veien fra ungdom til voksen er
vanskelig å vite. Vi vet bare en ting og det er at historiene må fortelles for
at man skal slippe å gjenta historien. (Samlinga på Falstad foregikk 19. april.)
http://www.falstadsenteret.no/ |
