|
IVARETAR KAMPIDRETT DE HUMANISTISKE VERDIENE? Jeg bruker trafikkmetaforen for å forklare min innfallsvinkel til kampidrett og berettigelsen som bruk i selvforsvar. Metaforen er hensiktsmessig for å beskrive hvordan man kan ivareta både egen og andres helse ved å unngå, avverge og intervenere i aggressive situasjoner når det er nødvendig. Noen ganger er det ikke nok å si stopp til en aggressor. Man kan være bevisst og velge å oppholde seg på sikre arenaer. Likevel registreres det alvorlig vold også i slike sammenhenger. Det er uttallige eksempler på tilfeldig vold, der overgriperen dukker brått og uventet opp. Man bør, som bilføreren, ha verktøy og handlinger som gjør at man kan vike unna og agere hensiktsmessig. I motsatt fall er det sjanse for at man blir en del av voldsstatistikken. Man kan være enig i at storsamfunnet burde drive et aktivt arbeid for å forebygge vold. Samtidig er det naturlig at mennesker søker midler for å forebygge egen usikkerhet og øke egen trygghet. Så lenge det finnes mennesker finnes det også individer som er villig til å skade andre ut fra en bevisst eller ubevisst ide om at de har en rett til dette som utløp for egen frustrasjon, sinne og aggresjon.
Hva som er adekvat og hva som er nødvendig maktbruk kan ofte være en utfordring, så vel for barn som for voksne. Av og til løper reaksjonene løpsk, fordi mange ikke har gode verktøy til å løse konflikter. Det er bred enighet om at man må trene en muskel for at den skal bli sterk. På samme måte må man bruke tid og ressurs på å lære hvordan man skal forhandle og intervenere fysisk i voldssituasjoner. Vi har erfaring for at vold virker å være en del av samfunnsordningen. Som konsekvens av menneskers utrygghet manifesterer kampidrett seg som en adekvat løsning for å løse vold. Mange kampidretter har teknikker som kan avverge et direkte angrep. I et humanistisk perspektiv er det ikke vilkårlig eller likegyldig hvordan voldssituasjoner løses. Man kan ikke akseptere at enhver konflikt, eller rettet aggresjon, løses med slag og spark. Det er mange variabler som skal vurderes, ofte i løpet av svært kort tid, før man eventuelt velger å aksjonere.
I vår tilnærming til kampidrett som selvforsvar er den styrende konsekvens at vi velger å forholde oss til vår erfaringsverden. I motsatt fall ender vi opp med tomt snakk - der vi ikke tar konsekvens av realitetene. Med henvisning til min empiri trekker jeg en induktiv slutning (som vanligvis innebærer å trekke en slutning fra det individuelle til det allmenne) om at kampidrettsutøverens teknikker har en berettigelse i et humanistisk perspektiv, også utenfor idrettsarenaens rammer. Det primære målet er at man mestrer å konfliktløse og intervenere på egne vegne. Dernest skal man bli i stand til å agere på andres vegne. I begge tilfelle vil man i et humanistisk perspektiv bidra til å opprettholde så vel fysisk som mental helse for enkeltindividet. Å dyktiggjøres til dette krever trening og erfaring. Som i alle sammenhenger må man starte i det små for å forberede seg på å møte større utfordringer. For å yte et bidrag som kan utgjøre den lille forskjellen vil det være naturlig å starte med seg selv. Jeg har en genuin tro på at kampidrettsutøvere med basis i kampidrettens gode idealer og fair play, kan framstå som uredde forsvarere av enkeltindividers genuine rett til trygghet. Artikkelen ble første gang trykket i Humanistbladet i oktober 2007
|
Den
førsokratiske filosofen Heraklit sa: ”Alt er en forening av motsetninger, eller
i det minste av motsatte tendenser. Dette betyr at strid og uoverensstemmelse
ikke kan unngås. De er i virkeligheten det som til sammen utgjør verden. Hvis du
fjerner motsetningene, fjerner du virkeligheten”. (Bryan Magee 2002:14). Når vi
presenterer kampidrett som selvforsvar, er det for at vi gjennom dette tar
konsekvens av tilstedeværelsen av vold. Av og til kan det være kort avstand
mellom bruk av makt og maktmisbruk, også i et selvforsvar. 
Mennesker
må opplæres til å gjøre gode beslutninger for å håndtere kompliserte og
sammensatte hendelser. Dette betinger at man har trenere og veiledere i
kampidrettsmiljøet som har evnen til å utvikle kamputøvere med empati og respekt
for andre mennesker. For trenere er det alltid en fare for at kampaspektet
overfokuseres, uten at det helhetlige mennesket gis oppmerksomhet. I iveren
etter å skape idrettslige resultater må vi ikke glemme at individet også må gis
emosjonelle og humanistiske stimuli, for å odles som menneske. Skal man lykkes
med dette må man sette det selvstendige og ansvarlige individet i sentrum for
aktiviteten. Mennesket må være et mål i seg selv der alle gis mulighet til å
utvikle selvstendighet, frihet og ansvar. 