Ved 17-tiden fredag 21. november samlet vi oss på Moan og kjørte i kolonne oppover. Vi registrerte etter hvert at det var betraktelig mere snø der oppe enn i lavlandet. Det hadde lavet ned et par dager og snødybden på flat mark var ikke langt unna en meter. Totalt var det rundt 40 unger, trenere/assistenter og foresatte som møtte opp og 30 av oss skulle overnatte. Vi pleier ikke å organisere i hjel disse oppholdene med en mengde aktiviteter, men noen faste rammer er det. Det første pleier å være grilling nede ved vannet, men p.g.a. all snøen valgte vi å ta det på plassen utenfor hytta. Termometeret hadde krøpet ned til 12 "speik", men det var vindstille og et fint vintervær. Dessuten varmet bålet godt. Det var også tydelig at ungene hungret etter å boltre seg litt i snøen, så det ble også tid til litt uorganisert leiking ute før vi trakk inn i hytta. De fleste hadde ved ankomst funnet sitt rede der de skulle sove, så nå samlet vi oss i storstua. Utleier hadde tent opp på forhånd, så det var riktig lunt inne.


Hvor mange giraffer? Ingen tur til Grønningen uten at klubbleder Alf B. Rostad (t.h.) engasjerer de unge med denne oppgaven.

De som ikke skulle overnatte kjørte etter hvert nedover mens vi som skulle bli til lørdag var igjen. Alf kunne ikke overnatte denne gangen, men ble igjen litt lengre enn de andre. Etter at Alfs firbente følgesvenn Active hadde vist sine fallteknikkprestasjoner innførte vår sensei ungene i den mystiske "Giraffjakten", noe som fikk i gang de små grå hos de håpefulle.
I år var de fleste av ungene i alderen 9 til 11 år, noe som er et lavere snitt enn på tidligere turer. Det fine med disse er at de fortsatt har en livlig fantasi i behold og greier å holde seg i aktivitet selv. Vi ledere måtte bare se til at ting ikke tok av helt. Vi kan nok si at lydnivået var endel høyere enn tidligere. Jeg vil her også skyte inn en honør til de noe eldre ungdommene som gjorde en fin jobb som "sersjanter" eller lagførere. Det var (i tilfeldig rekkefølge): Ørjan Larsen, Jørgen R. Garcia, Ingebjørg Holbø og Sebastian U. Barstad. Det var også til stor hjelp at fedrene Okkenhaug og Garcia ble over natten. Antar at det ble en stor overgang for sistnevnte. Antonio hadde nettopp kommet hit på besøk fra Spania, men taklet dette uten å kny.

Når det kl. 23 nærmet seg leggetid så vi at vi måtte få ned aktivitetsnivået hvis det skulle bli en rolig natt. Vi samlet oss i stuen og de som ville ha ordet fikk fortelle en historie, en vits eller en gåte, uten at andre brøt inn hele tiden. Håkon Okkenhaug, far til Trym, framførte noen fortellinger med historisk vinkling. Han var innom både "Den store bjørnejakten" i Frol og en historie om en hest som spøkte (gikk igjen). Han avsluttet med en spøkelseshistorie, men stoppet flere ganger underveis slik at de som ikke ville høre mer kunne slippe det. Slutten på historien ble tatt ute i gangen da flere følte at de hadde blitt nok skremt. Etter litt småprat gikk vi så til ro rundt midnatt og i løpet av en halvtime sov de fleste.

Undertegnede var oppe to-tre turer i løpet av natta for å legge i ovnen. Ved halv fem-tiden var jeg en tur ute i et nødvendig ærend og ble litt sjokket over at hele kroppen begynte å riste så mye at det sikkert ble registrert på jorskjelvobservatoriet i Bergen. Ble imidlertid noe beroliget da jeg tittet på termometeret som viste minus 20,5 grader. Med derfra begynte ting å skje. Ved 8-tiden var det kun 4-5 minusgrader og det snødde kraftig. Ungene ble litt bestyrtet over at de skulle bli vekket allerede kl. 9. Egentlig skjønner jeg ikke at det skulle bekymre dem, for allerede kl. 7 var de i full vigør.


  Etter ei god natts søvn, eller i det minste noen timer i køya, smaker det med frokost.

Framover morgenen ble det litt rydding og pakking og så en skikkelig frokost. De fleste ville ut for å lage snøhuler og ellers bakse i snøen. I invitasjonen til turen inviterte vi på kaffe kl. 12 for de som skulle hente podene. Det ble også en opptur at så mange hadde tatt hintet om å ta med seg sjokoladekake o. lign. Vi forsto snart at føret var vanskelig, på tross av at vi tidligere på morgenen hadde ordnet med brøyting. Nedturen ble noe forsinket da minst 3 biler hadde kjørt seg fast og sperret veien. To av dem måtte ha traktorhjelp. Etter hvert var det klart for å slippe kolonnen i vei ned mot sivilisasjonen.
Okkenhaug la på kjettinger og kjørte sist i tilfelle noen skulle trenge hjelp, men denne gangen gikk det fint. Så var vi ferdige med årets Grønningentur og vi håper at det har vært en fin opplevense for de fleste. Jeg har inntrykk av at de unge best taklet det litt spesielle været. Selv om noen nok frøs litt håper vi at det alt i alt var en positiv opplevelse og at det er noe de også kan tenke seg å gjenta. Dog kanskje litt tidligere på året.
Takk for turen.
Johnny

Flere bilder i galleriet
 

24.11.2008 J.L.
Til toppen