TRONDHEIMSFJORDENS PERLE
Det var strålende solskinn, slik det gjerne er på "Trondheimsfjordens Perle", som Ytterøy også kalles. Da "Ytterøyningen" la til ved ferjeleiet på øya gikk turen rett til skogs for å ta en titt på en gammel hule. "Storsalen" kan være litt vanskelig å finne, men er en av få huler der adkomsten ikke ble fyllt igjen under sikring av gruvesystemet for rundt 40 år siden. Det har vært gruvedrift på stedet tidligere i historien, men det tok først skikkelig av etter at Anton Sofus Backhe i 1861 kom til Ytterøy for å se på muligheten for effektiv gruvedrift på øya. Etter hvert ble selskapet "Ytteroens Mining Company" etablert og på det meste var 300-400 arbeidere i virksomhet. Ytterøy hadde da Nord-Europas største kisgruvesamfunn med ca. 20 % av verdensleveransene av svovelkis. Da gruvedriften gikk mot slutten solgte Backhe seg ut av selskapet, noe som gjorde han i stand til å kjøpe kjente "Ringve Gård" i Trondheim. På midten av 1960-tallet ble det foretatt prøveboring etter kobber i området omkring gruvene, men det ble konkludert med at det ikke var drivverdige mengder av mineralet.

HISTORIEN OM GURPEN
Fra håndfast samfunnshistorie sveiper vi også litt innom litt historikk med en kanskje noe mer tvilsom sannhetsgehalt, skjønt hvem vet? Det man ikke tenkte på ved sikringsarbeidet av hulene var at man samtidig forringet bomulighetene til den lokale figuren "Gurpen" som skal holde til i hulesystemet. Hvis man skal ha sjanse for å treffe på denne merkelige framtoningen bør man helst gå alene til hulen en natt med fullmåne og nå er det flere år siden noen har følt seg kallet til et slikt dystert møte. Et påstått øyevitne beskrev like før 2. verdenskrig "Gurpen" som grønn og sleip, med rødrutete hår og med et slags skinnende handtak i ryggen, trolig av messing. Gurpen skal også ha evnen til å gjøre seg usynlig for oss vanlige dødelige ved å bevege seg over i en mer åndelig, parallell dimensjon. Etter at gruvevirksomheten ble nedlagt var innganger og sprekker åpne i mange år og i flere generasjoner var hulene gjenstand for risikable forskningsturer av lokale barn og ungdommer. Personlig husker jeg (Johnny) at vi omkring 1966 var noen barn som en gang var nesten et par km innover en av hulene, uten at vi tenkte på at noen for sikkerhets skyld burde bli igjen utenfor. Flere steder måtte vi åle oss over små sammenrasinger. Mer spennende ble det når lommelykta sluttet å virke. Det var kanskje like bra at foreldrene ikke visste hva vi holdt på med. Men det har aldri skjedd alvorlige ulykker der og man lurer på om ikke Gurpen har litt av æren for det. Nok om dette for denne gang.


     Inne i hula til "Gurpen". F.v.: Even W. Karlsen, Ingebjørg Holbø og Johnny Lund

UTE I DAGSLYSET IGJEN
Etter mørket i fjellets indre var det godt igjen å komme ut i solskinnet. Vi spaserte videre knapt 2 km, til mitt tidligere hjemsted, nå fritidsbolig, og derfra var det kun 300 m før vi var på plass i fjæra. Med felles innsats fikk vi snart fyret opp et par bål og gikk i gang med grillingen. En svartsvidd pølse blir gjerne den rene gourmè-retten når selskapet og omstendigheter er slik vi hadde det. Den yngre garde utforsket nærområdet litt nærmere mens vi noe mer tilårskomne var fornøyde med å slappe av. Snart ble det tid for å bevege seg til ferjeleiet igjen, men først ryddet vi selvfølgelig skikkelig opp etter oss. Litt før kl. 17 var vi tilbake på Levanger, knapt 4 timer etter at vi seilte derfra, og jeg tror at den evige tur-sannhet om at "alle var enige om at det hadde vært en fin tur" også hadde gyldighet denne dagen.

God sommer.
Johnny

27.06.10 S.J.
Foto: Ragnhild Holbø
Til toppen