KONKURRANSEJUDO OG FYSIOLOGISKE FORHOLD 

Av Snorre Johansen

JUDO SOM EKSPLOSIV KRAFTSPORT
Hva kjennetegner de fysiologiske egenskapene til konkurransutøvere i judo på høyt nivå? Det er dette spørsmålet forskeren Wayland Pulkkinen forsøker å besvare i artikkelen "The physiological composition of elite judo players". Artikkelen er interessant for alle som er interessert i konkurransejudo på høyt nivå. Ikke minst skyldes dette at judotrenere ofte må støtte seg til forskning om bryting når de skal si noe om de fysiologiske egenskapene som bør vektlegges for å bli god i judo. Pulkkinen har samlet tilgjengelig forskning om judo, og noe forenklet kan man si at han definerer judo som en eksplosiv kraftsport og at treningen må legges opp etter dette.

              
JUDO ER ANAEROB IDRETT
Sammenliknet med gresk-romersk bryting har judo lengre angrepsperioder. I gjennomsnitt har bryteren angrepsperioder på 3 sek og hvileperioder på 23 sek. Judoutøveren derimot, har angrepsperioder på 10-30 sek og hvileperioder på 10-15 sek. Dette gir et forhold mellom angrep og hvile på 2:1 eller 3:1.

Arbeids- og hvileperiodene i judo kan deles inn i 4 nivåer: 0-10 sek, 11-20 sek, 21-30 sek og mer enn 30 sek. Høyeste frekvens (80 %) av alle hvileperiodene ligger innen 0-10 sek, mens høyeste frekvens (39 %) av arbeid ligger innen 11-21 sek. Sett på bakgrunn av disse opplysningene er det ingen tvil om at judo er en anaerob idrett.

FLEST ANGREP I FØRSTE OG SISTE MINUTT
Undersøkelser viser at det første og siste minuttet i en kamp har flest angrep. Vektklassene under 71 kg (gamle vektklasser) bruker i hovedsak skulderkast, mens vektklassene over dette bruker mest beinkast (uchi-mata, o-soto-gari) og holdtak. Nedenforstående tabeller baserer seg på VM og OL i perioden 1995-2000, og gir en oversikt over en del sentrale kampdata:

Figur 1a: Gjennomsnittlige kamptider, menn (IJF 2001)

Figur 1b: Gjennomsnittlige kamptider, kvinner (IJF 2001)

Som man kan lese av tabellene, avgjøres ca 50 % av kampene før full tid, og dette skjer ca. etter 3,5 min. Mer overraskende er det kanskje at omkring 30 % av kampene avgjøres ved straff (non-combat). Pulkkinen mener dette ofte skyldes et sterkt grep i drakten som hemmer (passiviserer) motstanderen. Å vektlegge grepstrening og styrketrening for armene blir derfor en naturlig konsekvens, hevder Pulkkinen.

GIR LITE KROPPSFETT GODE UTØVERE?
Undersøkelser av fysiologisk profil blant konkurransutøvere har vist av de som gjorde det best hadde en tendens til å ha lavere prosent kroppsfett enn gjennomsnittet. Kanadiske og britiske utøvere hadde i snitt ca 12 % kropsfett. Det kan likevel stilles spørsmål ved om lav mengde kroppsfett er et suksesskriterium, eller om det er et resultat av langvarig trening. Mange av vinnertypene var eldre og erfarne utøvere, noe som kan peke i retning av at lavt kroppsfett snarere er et resultat enn et kriterium.

SAMMENSETNINGEN AV MUSKELFIBRE
Hvilke typer muskelfibre har så judoutøverne? Det er vanlig å dele fibersammensetningen inn i type I og type II. Type I kalles også røde eller langsomme fibre, og er nyttige ved utholdenhetsøvelser. Type II kan igjen deles inn i A og B, og kalles hvite eller hurtige fibre. Disse er nyttige ved bevegelser som krever hurtighet og kraft. Sammensetningen av fibre er genetisk bestemt, og normalt regner en med en fordeling på 50 % på type I og II. En undersøkelse fra 1991 viser følgende resultat for judoutøvere:

Menn har overvekt på type II (ca. 64 %) mens kvinner har mer lik (ca. 50 %) fordeling av fibertyper. Pulkkinen konkluderer med at dette funnet må bety at styrketrening som favoriserer fibertype II må prioriteres. Enkelt fortalt skulle dette tilsi styrketrening med relativt tunge vekter og pyramidetrening.

RASKERE RESTITUSJON VED GOD AEROB KAPASITET
Så langt har vi konsentrert oss om den anaerobe delen ved konkurransejudo, noe som er en følge av at judo ble definert som eksplosiv kraftsport, der energiomsetningen skjer ved anaerobe prosesser som ATP og CP. Dette betyr likevel ikke at aerob trening er uten verdi for judoutøvere. Selv om judokampen i hovedsak legger beslag på anaerob energifrigjøring, medvirker god aerob kapasitet til raskere restitusjon  mellom kampene. Her gjelder det blant annet å bli kvitt melkesyre opparbeidet i løpet av kampen. Dersom man undersøker maraton- og skiløpere, finner man maksimalt oksygenopptak med verdier på 70-80 ml, mens judoutøvere har verdier på 57,5 ml i snitt.

FÅR DEKKET AEROB TRENING VED RANDORITRENING
Pulkkinen mener at aerob trening ikke er det viktigste for judoutøvere, mye av den aerobe treningen dekkes av randoritrening. I randoritrening jobbes det ofte i lange perioder med over 75 % av makspuls, og dette forårsaker viktig aerob trening. I og med at judoutøvere ofte jobber på og over den anaerobe terskelen (AnT), blir også denne typen trening viktig. Dette betyr at deler av randori- og shiai-trening må ha så høy intensitet at utøverne er på og over grensen for den anaerobe terskelen. Resultatet vil bli bedre evne til å utnytte oksygenopptaket og hurtigere restitusjon mellom kampene.

Kilde: Wayland Pulkkinen: "The physiological composition of elite judo players"
 
Har du synspunkter på artikkelen, kan du diskutere dette på forumet vårt.

Artikkelen ble publisert første gang 22.07.2003
Til toppen